- Jeg peker på det langs veien som mange ikke ser. Det finnes sikkert firma med 3000 solskinnspostkort fra Norge, jeg tilbyr 3000 foto som er mer i samsvar med hvordan det egentlig ser ut her. Men det er gjort i stor kjærlighet, sier Hauge til Bergens Tidende.
- Jeg har lyst til å gjøre en forskjell, gi folk en opplevelse, en overraskelse. Dette er mine referanserammer, og det oppstår en ny erkjennelse når du ser på det vante med nye øyne. Jeg er ute etter en variasjon i landskapet, og jeg forsøker å vise igjen mennesket i landskapet slik det manifesterer seg med en henslengt gravemaskin her og der. Det er mange av dem hvis du ser etter i Norge.
Kanskje er det utenforrollen som blir forsterket der bak bussglasset, der landskap og folk, hus og hverdag stryker forbi, som en påminnelse om et liv en også kunne levd – om premissene var litt annerledes.
- Jeg har et ønske om å gjenspeile den totale hverdagen, derfor prøver jeg når jeg er ute på mine egne turer å velge bort soldagene. Jeg vil fotografere hverdagen slik den er. En annen ting er at jeg forsøker å unngå helgedager med mye trafikk, og så er det jo alltid spenningsmoment – hvor får jeg sitte på bussen, har bussen gardiner, hvilken farge har de i så fall. Refleksene og effekten varierer med sitteplass og gardiner.
Refleksene fra bussvinduet får trær til å vokse ut fra hustakene, siloballer til å sveve og bygninger til å bytte side.
- Jeg blir alltid veldig overrasket når jeg ser situasjonene som oppstår i refleksene. Det hele skjer så fort når du kjører i 80 kilometer i timen.
Kilde: bt.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar