Den fotografiske hukommelsen

Peter Larsen skriver om krigsfotografiet som sannhetsvite i Bergens tidende (og på Foto.no). Han skriver blant annet:

Fotografier har en beviskraft og en troverdighet som en journalistisk beskrivelse aldri kan få. Fotografier «snakker sant», sier man. Men hva de snakker om, avhenger selvsagt av hva fotografene velger å fotografere. Og fotografenes plassering og deres holdning til begivenhetene avgjør hva de velger eller ikke velger. Og hva bildene videre kommer til å fortelle, avhenger av hvordan de blir brukt. Krigsfotografiets internasjonale historie handler om slike valg. Om medieteknologi og mediestrategi. Om sensur. Om forholdet mellom dokumentasjon og propaganda. Det er en lang historie. For krigsfotografiet er nesten så gammelt som fotografiet selv.

Da Roger Fenton fulgte med den engelske hæren for å dokumentere Krimkrigen i 1855, valgte han å ta pene, smakfulle bilder av hvilende soldater og øde landskaper. Hærledelsen og dronning Victoria likte godt disse bildene, mens krigsmotstanderne anklaget ham for å tilsløre krigens gru. Fentons amerikanske kolleger valgte en annen strategi. Under den amerikanske borgerkrigen noen år senere tok fotografene bilder av falne soldater som lå strødd på slagmarken. En av fotografene skrev: «Her er de forferdelige detaljene! La dem være med på å forhindre at en slik katastrofe igjen rammer vår nasjon». Like siden har krigsfotografiet vært plassert i spenningsfeltet mellom tilsløring og dokumentasjon.


DE BRUTALT REALISTISKE bildene fra den amerikanske borgerkrigen rystet de første, uforberedte tilskuerne. I dag er vi ikke lenger uforberedte. Vi er vant til å se slike bilder. Kriger og væpnede konflikter er blitt fotografisk dokumentert i halvannet hundre år. Noen av bildene er med tiden blitt til en slags ikoner som sammenfatter en bestemt krig i vår kollektive bevissthet - Robert Capas bilde av den fallende soldaten fra den spanske borgerkrigen, for eksempel. Andre bilder har vært med på å endre folks holdning til en krig på avgjørende måte - som for eksempel Nick Uts bilde av jenten som flykter fra napalmangrepet under Vietnamkrigen, eller Eddie Adams' bilde av den vietnamesiske generalen som henretter en fange på åpen gate.

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Og likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like ubehagelig, like grusomt, like sjokkerende å se bilder av døde, lemlestede ofre. Verdens hærledelser liker ikke disse avslørende bildene. De vet hvordan de virker på oss. Helst vil de ha tilslørende, smakfulle bilder av fredelige soldater i øde landskaper. Eller pene oversiktsbilder av bomber som rammer mennesketomme bygninger med kirurgisk presisjon. Verdens hærledelser har lært leksen fra Vietnamkrigen. Derfor forsøker de å begrense pressens adgang til krigssonene, eller lar fotografer og journalister være «embedded». De trenger lojale støttespillere som utviser diskresjon.


Den fotografiske hukommelsen - bt.no

Kommentarer