Aernout Mik

Aernout Mik er blant de mest anerkjente videokunstnere i sin generasjon. Gjennom iscenesatte situasjoner, ofte med et stort antall skuespillere, utforsker Mik gruppedynamikk og rollebestemt menneskelig oppførsel. Situasjonene utspiller seg ofte i avgjørende øyeblikk, der en form for krise truer med å kollapse den sosiale ordenen. Med minimal grad av instruksjon fra kunstneren må skuespillerne improvisere frem sine reaksjoner og handlinger i en gitt setting. På bakgrunn av denne metoden oppnår Mik ofte et resultat som er en tvetydig blanding av realisme og skuespill. Usannsynlige ting kan skje mens de involverte oppfører seg som om det er den naturligste ting i verden.

Mik unngår å presentere arbeidene i det nøytrale mørket fra en kinosal eller et mørklagt utstillingsrom. I stedet er han kjent for å konfrontere betrakteren både fysisk og filmatisk i opplyste rom gjennom presist kontrollerte arkitektoniske konstruksjoner. Betrakterens tilstedeværelse og bevegelse i rommet blir på den måten en sentral del av situasjonen. Med skjermer innebygd i veggene inviteres betrakterne nærmest til å fysisk tre inn i filmens handling.

Training Ground (2006) viser et treningsområde for politifolk der handlingen hele tiden veksler mellom tvetydig skuespill og brutal virkelighet. I Vacuum Room (2005) går handlingen gradvis over fra behersket orden til totalt kaos, da det som ser ut til å være et politisk møte avbrytes av en gruppe unge demonstranter. Scapegoats (2006) viser tilsynelatende et gisseldrama i en forlatt idrettshall i et europeisk krigsområde. Rollene til gisler, soldater og bevæpnede sivile skifter stadig, og maktforholdet mellom de ulike grupperingene forblir uklare. Raw Footage (2006) er den eneste av filmene som ikke er basert på bruk av skuespillere. I noen av de store internasjonale nyhetsbyråenes arkiver har Mik funnet opptak fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Dette billedmaterialet ble imidlertid aldri kringkastet, trolig fordi det mangler dramatisk innhold. Arkivmaterialet viser i stedet det hverdagslige og trivielle som også er en del av en krigssituasjon.

Mik benytter seg av en karakteristisk kamerabruk hvor kamerablikket ser ut til å agere helt umotivert, uten et klart fokus eller regigrep. Ingen momenter fremheves fremfor andre i de lange tagningene. Like karakteristisk er fraværet av lyd. Disse aspektene skiller Miks filmer fra medienes formidling av lignende hendelser. Fra TV har vi vendt oss til at nyhetsoppleseren, eller utenrikskorrespondentens heseblesende rapportering, gir oss selve nøkkelen til å forstå bildene. Uten lyd blir vi overlatt til oss selv og bildene fremstår tvetydige og åpne.

Bergen Kunsthall

Kommentarer